Tema: Sansning og Persepsjon

Sansning og persepsjon henger nøye sammen, men det finnes fortsatt en forskjell. Læreboka definerer det slik: Sansning er prosessen hvor sanseorganene detekter stimuli og gjør dem om til nerveimpulser som sendes til hjernen. Persepsjon er å forstå hva sansene forteller oss, gi det mening.

Prosessen mellom sansning og persepsjon tar seks skritt:

1) Stimulus blir mottatt av sanseorganet.
2) Reseptorer gjør dette til nerveimpulser
3) Trekkdetektorer analyserer stimulustrekk
4) Stimulustrekkene blir nevral representasjon
5) Nevral representasjon blir sammenlignet med tidligere lagret informasjon
6) Sammenligningsprosess kjenner igjen stimuli.

Psykofysikk

Dette tar for seg relasjonen mellom fysiske trekk ved stimuli og sensoriske kapabilitet. (Må innrømme at dette ikke sier meg så mye, men Wikipedia kunne ikke si det bedre ” omhandler forholdet mellom fysiske stimuli og deres subjektive innbyrdes forhold eller persepter.” Så om noen av dere kan forklare dette med en enkel setning, bring it on!)

Når man snakker om psykofysikk er det viktig å se på to punkter.
1) Den absolutte terskel (Absolute Threshold)
2) Forskjellen mellom to stimuli.
Jeg skal nå ta for meg disse to.

Den absolutte terskel er den laveste intensitet vi kan merke med sansene våre, 50 % av tiden. Et eks: 1ts sukker i 2L vann kan vi mennesker smake 50 % av gangene.
Tanken om en fast absolutt terskel er vanskelig, ettersom mennesker setter sitt egent bestemmelse-kriteriet. Med dette mener jeg at vi må ha en viss sikkerhet for at vi skal si at vi sanser noe. Det vil variere fra person til person, og spesielt situasjonen om vi sier at vi merker noe eller ikke.

”Signal detection theory” tar for seg faktorer som spiller inn på om folk sanser noe eller ikke. Et typisk eksperiment vil være: Deltakere kan svare ja / nei på en knapp om de hører en lyd. De kan få h rett (Svare ja når lyden er der, eller nei om lyden ikke er der), og de kan ta feil (Svare nei når lyden er der, eller svare ja om lyden ikke er der). Det vises at situasjonen bestemmer personens bestemmelse-kriteriet som jeg nevnte ovenfor. Om utfallet ved å svare rett er bra, vil folk bli mer på og trykke ja oftere, og derved få mer rett, men også mer feil. Om man får straff ved å svare feil, vil de bli mer tilbakeholden og svare ja sjeldnere og bare når de er sikker på å ha hørt noe.
Denne type forskning viser oss at persepsjon til dels er litt egen bestemmelse.

Subliminal stimuli er stimuli som blir sett av sansene, men ikke registrert i bevisstheten. Det viser seg at disse kan påvirke atferden, men bare i begrenset mengde.
Den kjente historien om subliminal reklame på kino som ber enn kjøpe popcorn og cola har blitt gjenskapt og det viser seg å være falsk. Man kan da ikke påvirke folk til å kjøpe produkter ved slike beskjeder. Det er enda usikkert om slike ”hjelp å slutte med røyking” og slikt virker.

Slik som den absolutte terskelen finnes det et ”difference threshold” som er en minste endring en stimuli må endres for at man skal merke forskjellen 50 % av gangene. Som man ser er dette som den absolutte terskelen, bare med en endring i stimuli.
Erns Weber kom med tanken at denne forskjellen man kunne kjenne var proporsjonal med størrelsen av stimulien. Dette er det som kalles Weber’s Law. Størrelsesforskjellen kalles ”Webers fraksjon”.
Eksempler pådette: Synet vårt har 1/60 Webers fraksjon og smaken av salt har 1/3. Det vil si at hvis vi skal merke en forskjell i saltmenge, må den øke eller minske med 1/3.

Sensorisk adapsjon er enkelt forklart det samme som Habituering. De sensoriske nevronene minker sensitiviteten til en konstant stimuli. Man slutter å føle brillene på nesen, eller vannet i badebassenget er kaldt først, men så adapterer man og det er ikke så kaldt lengre.

(Personlig har jeg hatt problemer med å vite hva som gikk under eksamensspørsmål om psykofysikk, men nå vet jeg at alt dette ovenfor kan nevnes!)

 For at vi skal få med oss noe som helst må stimulus bli om til nevneimpulser. Denne forvandlingsprosessen kalles Transduksjon.

Synet

Bildet hentet fra:
http://www.ratbehavior.org/Eyes.htm

Slik virker det menneskelige øyet:
Lys går gjennom ”Cornea” (en transparent struktur frem for øyet)
Bak Cornea er ”Pupillen” (en justerbar åpning som lukker / utvider for å kontrollere hvor mye lys som skal inn i øyet).
Pupillens størrelse kontrolleres av muskler i ”Irisen” (fargeringen rundt pupillen).
Bak pupillen er ”Linsen” (En elastisk struktur som tykner / tynnes ut for å fokusere på objekter)
Linsen fokuserer objekter på ”retina” (Netthinnen).
Linsen speiler objektet ”opp-ned” på retina, men hjernen snur bildet og slik ser vi ting som de er.

Retina har to lysreseptorer: Staver (Sort – Hvit) og tapper (farger). Stavene er best i skumring og tappene i lys. Et lite området av retina heter ”Foeva” og har ingen staver, bare mange tapper. Ellers er de fordelt litt over alt, men jo lengre ”ut” man komme vil tappene mine og stavene være der.
Disse stavene og tappene er koblet til ”bipolar” celler, som igjen er festet til ”ganglion” celler, som går sammen til å bli den optiske nerva.

Historisk sett har man to teorier om fargesynet. ”The Trichomatic theory” som kan alles ”Young-Helmholtz Trichomatic Theory”. Den går ut i fra at man har tre typer fargereseptorer i retina. Blå, grønn og rød. Gjennom disse skaper man alle andre farger.
Kritikken på denne teorien er eksempler med folk som har rød-grønn fargeblindhet, men som fortsatt kan se gul. Teorien kan heller ikke forklare farger man ser som ”after image”.
Den andre teorien er ”Opponent-process theory” og er funnet opp av Ewald Hering i 1870. Den tar også for seg tre typer tapper. Hver av de tre tar for seg to forskjellige bølgelenger. De deles opp i blå/gul, rød/grønn og Sort/Hvit. Forklaringen på ”after image” er at fargereseptorene blir slitne, og da er det den motsatte fargen som vil forekomme.

Dagens teori er en blanding av begge disse teoriene. Dual-process theory kalles den. Her har man tre typer tapper, blå, grønn og rød. Hver av dem fyrer på forskjellig hastighet / bølgelengde. Eks: Gul vil være en blanding av grønn og rød tappe.
(Dette er noe jeg er usikker på ettersom står litt forkjellig rundt om kring, men vet at de to første teoriene stemmer.)

Bildet hentet fra:
http://psych.ucalgary.ca/PACE/VA-Lab/colourperceptionweb/theories.htm

To begreper om fargeblindhet:

Dichromat: Fargeblind i ett system (oftest rød-grønn)
Monochromat: Totalt fargeblind.

Hørselen

Bildet hentet fra:
http://www.sansetap.no/voksne-horsel/om/nedsatt-horsel/arsaker/

Lydbølger er det man snakker om når det kommer til hørselen. De kan måles i frekvens (hvor mange lydbølger i sekundet) og amplitude som er avstanden fra bølgens topp og bunnpunkt. Desibel er målet av det fysiske presset som forekommer på trommehinnen.

Slik virker øret:
Lydbølger kommer gjennom den auditoriske kanalen til trommehinnen.
Bak trommehinnen er mellomøret, som har tre små ben (minste benet i kroppen btw). Hammer, ambolt og stigbøylen. Disse forsterker lyden ved rundt 30 ganger.
Stigbøylen henger fast i det ovale vindu. Dette ovale vindu grenser til Cochlea, en snegleformet struktur som inneholder ”basilar membranen” som ved seg har ”organ of Corti” som består av tusen små hår. Disse hårene er lydreseptorene våre!
De kobles til den auditoriske nerven, som igjen sender signaler videre til hjernen.

Det er to teorier innen tonepersepsjon. Den første ”freqency theory of pitch perception” forklarer lyd under 1000hz. Den forklarer at mengden hz samsvarer med mengden nevroner som fyrer. Eks: 30hz gjør at 30 nevroner fyrer til hjernen. Problemet er at lyder over 1000hz ikke kan forklares. Men teorien er trodd å være sann ved lyder under 1000hz.
Den andre teorien er ”place theory of pitch”. Den ser på hvor veskenivået inne i Cchela slår høyest. Hvis vesken ”skvulper” høyt drar den hårene i en retning og dette forklarer lyder ved høy hz.

(Må si at jeg føler meg usikker på akkurat dette, så ikke ta alt jeg skriver for god fisk!)

Smak og lukt

”Olfaction” er navnet på luktsansen
Både smak og lukt har til felles at de går ut i fra molekyler og ikke ”energi” når de tar opp stimuli.

To typer prosesseringsfunksjoner.

Bottom-up prosessering: Ser indivudielle stimulus, analyserer disse og kombinerer dem til en helhet.
- Eks: Når man leser er eksempel på dette. Man ser hver bokstav og kobler dem til ord som har mening.

Top-Down prosessering: Har et konsept / forventning, analyserer om det passer, og så ser på hver stimulis.
- Når man har lest et ord bruker man Top-Down prosessering for å plassere ordet inn i en mening vi vet fra før.

Slik man ser samarbeider Top-Down og Bottom-Up prosessering ofte. Eksempelet nevnt brukes begge for å kunne lese. YES du har brukt dem begge for å lese all det tullet jeg skrivet.

Gestaltpsykologiens tanker om persepsjon

Det blir vektlagt det som kalles ”figure-ground relations”, som er at vi ofte skiller mellom ting bak og fremme i bildet. Det ender med at vi ofte vektlegger det nærmeste i bildet. Et eksempel kan være vase/fjes illusjonen (se bildet). Man ser at hva man vektlegger som bakgrunnen gir utfall for hva man ser.

Bildet hentet fra:
http://www.intropsych.com/ch04_senses/gestalt_psychology.html

De tror også at vi ser mønster i ting. Noe som kalles ”gestalt laws of perceptual organization”. Der ser man på kujgeter, nærhet, avsluttning og sammenheng i mønster. Man kan se en sirkel som ikke er fullført. Man kan se at noen ”random” prikker blir to trekanter osv.

Når top-dowm årpsessering slår inn, går man ut i fra at man har en rekke persepsjons skjema som forteller oss hvordan diverse stimuli skal være. Disse skjemaene er slik som hjelper oss å se forskjell på sin mor eller sin bror, osv.
Hadde det ikke vert for persepsjonelle konstanter som gjør at vi kjenner i gjen en rekke stimuli, måtte vi anstrenge oss for å forstå at en lukket dør, er den samme døren som hvis den er åpen. Disse konstante ”skjema” hjelper oss å vite at ting kan endre fasong (åpen / lukket).

Dybde persepsjon

Til slutt kort om dybde. Øynene våre ser bare høyde og bredde og det er opp til hjernen å forvandle dette til dybde. Den bruker ”Monocular depth cues” (som man kan se med ett øye) og ”Binocular depth cues” (som man må se med begge øynene).
Disse forskjellige ”hintene” i naturen hjelper oss å se dybde. Det er dette 3D briller hjelper oss med. De lar oss se to forskjellige stimuli, som fører til binocular depth cues. Derfor kan vi se 3D ved bare ett øye.

Det finnes også kritiske perioder hvor visse perseptuelle erfaringer må skje for at hjernemekanismen som har med persepsjon skal utvikle seg slik den skal. Eksperimenter på nyfødte katter ble gjort, hvor de plasserte dem i et lite rom med bare vertikale striper. Alt de fikk se var vertikale striper, og slik ble det aldri utviklet en sans for horisontale stimuli. Når kattene var voksne kunne di ikke se objekter som var horisontale, men når man snudde di vertikalt, ville katten kunne se dem.

Dette er et stort tema som det ofte kommer spørsmål om på en psykologieksamen. Jeg vil anbefale å lære seg disse spørsmålene:

Beskriv sansesystemet og sensoriske prosesser

Forklar psykofysikk

Redegjør for persepsjon og oppmerksomhet.

- Ovalle Out!